Vi leste artikkelen under om økologiske varer.
Vi har jobbet mye med dette, også Fairtrade varer, kortreiste varer osv.
Her er noen korte kommentarer:
Norge har toll på mange varer og disse utgjør ofte en betydelig ekstra kostnad, en kostnad som multipliseres opp gjennom systemet, for eks ved videreforedling/kutting/sous vide produksjon og lignende. Kalkyler går jo gjerne i prosent.
Vi har sett programmer hos store innkjøpere hvor det rett og slett ikke settes av penger til økologiske varer, selv om det er programfestet, altså til den høyere pris økologisk har vs. vanlig vare.
Artikkelen viser til at større forbruk vil gi høyere priser, vi har motsatt erfaring fra produsenter og selgere, volumet er altfor lite.
Basert på vår erfaring skulle vi tro for enkelte volum varer kan påslaget for økologisk vare ligge på fra 15 prosent og opp til 30 prosent, dette om man samarbeider om et gitt forbruk.
Vår erfaring er altså at økologiske varer er for dyre kontra vanlige varer, slik vi kjenner markedet i Norge (altså med mye toll), vil en økning i prosent bruk økologiske varer føre til lavere priser.
Klagenemdas avgjørelse sak 2018/76, kommentarer
En sak med «ubehagelig» emne, inhabilitet.
Det er slått fast fra Nemda:
(59) Etter en samlet vurdering er klagenemnda av den oppfatning at forholdene i saken, etter en objektiv målestokk, gir allmenheten rimelig og saklig grunn til å tvile på As upartiskhet. Det foreligger følgelig «særegne forhold […] som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet», jf. fvl. § 6 andre ledd. Klagers anførsel om at innklagedes innleide prosjektleder var inhabil, har på denne bakgrunn ført frem.
Vi mener punkter under er alvorlig.
(19) I bedømmelseskomiteens rapport fremgikk det at det var dissens vedrørende vurderingen av tilbudet fra Byggmesteran AS: «To eksternt oppnevnte rådgivere – arkitektene i Bedømmelseskomitéen - fremmet dissens på grunn av poenggiving og rangering av de øvrige tre forslagene. Dissensen er begrunnet med at avlevert materiale inkludert etterspurt dokumentasjon for kvalitetssikring av tilpasningsdyktig bæresystem synliggjør at étt forslag – E [Byggmesteran AS] – er mangelfullt og oppfyller ikke kravene som skal danne grunnlag for bedømmelse og bør få laveste poengsum og bli rangert som nr fem. Alternativt - med henvisning til anskaffelsesreglementets prinsipper om likebehandling, forutsigbarhet og transparens – er arkitektene i Bedømmelseskomitéen av den oppfatning at avvisning av forslag E burde vært vurdert som følge av mangelfull dokumentasjon av tilpasningsdyktig bæresystem».
La oss dele vår erfaring med slike saker.
Klager skriver i punkt under:
(32) Tildelingsevalueringen har ikke skjedd i samsvar med de angitte tildelingskriteriene, og strider dermed med lovens grunnleggende prinsipper. Poenguttellingen er heller ikke i tråd med de faktiske forhold. Det vises til poenggivningen for tildelingskriteriet «Løsningsforslag», hvor valgte leverandør har fått 75 poeng. Under dette kriteriet skulle valgte leverandør maksimalt ha fått 65 poeng, noe som underbygges av de negative forhold som trekkes fram av komiteen. Poengsummen har heller ikke støtte i de kriterier som evalueringen skulle baseres på. Det er ikke sammenheng mellom bedømmelseskomiteens rapport og de poeng som er gitt.
(23) Byggmesteran hadde levert den laveste prisen, og fikk dermed full score (100 poeng) på priskriteriet. Til sammenligning hadde klager den nest høyeste prisen, som ga en score på 68,3 poeng. Under tildelingskriteriet «Løsningsforslag» ble klagers tilbud vurdert som det beste. Klagers tilbud fikk dermed full score (100 poeng) på dette kriteriet. Byggmesteran AS’ tilbud ble vurdert som nummer tre på dette kriteriet, som ga en score på 75 poeng. Under tildelingskriteriet «Gruppeintervju» fikk klager også full score (100 poeng), mens Byggmesteran AS fikk en score på 95 poeng. Under tildelingskriteriet «Samspillkompetanse» fikk Byggmesteran AS full score (100 poeng), mens klager fikk her 70 poeng.
Kommentar til 23 og 32 over, vi presiserer at dette blir noe synsing, spesielt siden vi ikke ha sett priser.
Det var stor forskjell på pris vekting, 100 mot 68,3, dette er mye.
På punktet «løsningforslag» synes klagers fremstilling å ha mye for seg…. «underbygges av de negative forhold som trekkes fram av komiteen».
Og samme med samspillkompetanse.
En sak med inhabilitet er som sagt vanskelig, samme prinsipp vil føler med årsakssammenheng og erstatning, hadde den som ble feil vurdert vunnet om feilen ikke hadde blitt begått.
I dette tilfelle kan jo «en god venn» også ha det beste tilbudet.
Men vi føler at klager i punkt 32 er inne på noe vi har erfart i noen få saker, at innkjøper tilpasser score slik at nummer 2 og nedover kommer «sånn passe bak»……
Vi har for eks opplevd tilfeller hvor det var ca. 30 kriterier, herav mange underkriterier, dette er alltid vanskelig. Vi klaget på vegne av kunde og mener det var si 5 kriterier som ble endret MEN så hadde innkjøper «sjekket over alt» og funnet at de hadde endre 5 andre i vår kunde sin disfavør så da var man like langt….Som kjent er det KUN feil som kan endres og ikke innkjøpsfaglig skjønn….
Pluss noen andre eksempler som vi ikke går inn på her.
Vi føler det er sterke følinger i teksten her på at anbudet er skjøvet mot en leverandør og at evalueringen er noe tilpasset.
For øvrig mente 2 arkitekter, ref 19 hos Nemda, at anbudet skulle være avvist.
Skulle man velge å gå til sak for å kreve positiv kontraktsinteresse kan rette vurdere flere veier å gå, herunder:
Legge den ene feilen nemda la til grunn
Legg til grunn av vinner skulle vært avvist, se på punkt 19 igjen, altså på sak, ikke person
Gå inn på evalueringsprosessen, se vår diskusjon over.
Eller en kombinasjon av disse.
Kontrakten spesifiserte bruk av lærlinger for 5 prosent av kontrakts utførelsen.
Klager skriver:
«(14) De to laveste prisede anbudene skulle ha vært avvist, fordi de ikke er lærebedrifter. Det var et krav om å være godkjent lærebedrift, jf. kontrakten punkt 9.1. Dette kravet måtte vært oppfylt allerede ved kontraktstildelingen, og måtte gjelde for alle fag som konkurransen omfatter.»
Kofa skriver:
(22) Kravet om bruk av lærlinger var altså et kontraktsvilkår, som skulle dokumenteres oppfylt først «ved oppstart av arbeidet». Klagers anførsel om at kravet måtte være oppfylt på tilbudstidpunktet, kan ikke føre frem.
«(23) Ifølge innklagede leverte de to leverandørene uansett dokumentasjon på at selskapene var godkjente lærebedrifter for henholdsvis fagene elektro/automatikk, rørlegger, kulde- og varmepumpe og fagene automasjon, kulde- og varmepumpe.»
Vi har ikke gått gjennom all teksten relatert til anbudet men det synes ingen hjemmel for noen avvisning her, mer under. Det fremkommer dog ikke helt klart, ref over, om de 2 laveste anbudene var godkjent for «alle fag som konkurranse omfatter». Kofa sin tekst, punkt 23, spesifiserer ikke dette. Det sies lite om klager oppfylte alle fag.
Klagen går også på feil bruk av modell, vi går ikke inn på dette her men tidslinjen for lærlingeordninger og formalia rundt dette er interessant.
For eks skriver Kofa under:
«(22) Kravet om bruk av lærlinger var altså et kontraktsvilkår, som skulle dokumenteres oppfylt først «ved oppstart av arbeidet». Klagers anførsel om at kravet måtte være oppfylt på tilbudstidpunktet, kan ikke føre frem.»
Bruken av lærlinger fremstår her mer som et kvalifikasjonskrav men uansett, samme prinsipp;
Skal godkjenning for lærlingeordning forekomme ved tidspunkt for levering av anbud eller ved oppstart (som her)?
Her var det klart spesifisert ved oppstart.
Steinkjer Kommune, underleverandør eller produsent, skrivefeil mm.
Klagen ble avvist men det er flere punkter som vi mener nok er noe uklare og som muligens kunne danne grunnlag for at klager hadde vunnet fram.
Valgte leverandør skrev selv.
(5) Om behov for å støtte seg på underleverandører for å oppfylle kontrakten, hadde valgte leverandør skrevet: «Blåklæder, Skydda, Lyngsøe, Praxis».
Og nemda skriver:
(17) Om bruk av underleverandør for å oppfylle kontrakten, har valgte leverandør oppgitt selskapene «Blåklæder, Skydda, Lyngsøe, Praxis».
(18) Disse selskapene er imidlertid vareprodusenter og skulle i henhold til konkurransegrunnlaget ikke anses som underleverandører i denne forbindelse. Det er ikke holdepunkter for at valgte leverandør støttet seg på de nevnte selskapene for å oppfylle noen av kvalifikasjonskravene.
Kommentar: nå er nok disse selskapene vareprodusenter men valgte leverandør synes å ha skrevet at de er underleverandører. Nå kan jo et firma opptre om både vareprodusent og underleverandør og sikkert begge deler men leser man teksten her og kun teksten hadde valgte leverandør altså skrevet disse som underleverandører og ikke vedlagt forpliktelseserklæringer.
**
(7) Tilbudsbekreftelsesbrevet i valgte leverandørs tilbud var signert av to ansatte i selskapet under punktet «d. Dato, Signatur – fullmaktshaver (signeres etter utskrift)». De to var oppgitt som kontaktpersoner for valgte leverandør både i tilbudet og i tilbudsbekreftelsesbrevet. De var ikke registrert med signaturrett i Brønnøysundregistrenes enhetsregister.
Ref over, vi går ikke inn på denne.
**
Valgt leverandør har i enkelte tilfeller skrevet feil dato, vi har ikke gått over hele anbudet men det er et interessant emne, her ble at altså levert i tide men ved enkelte tilfelle datert en måned feil. Det er neppe grunn til å tro at det var noe annet en enn skrivefeil men hva som skrivefeilen for eks hadde vært vedståelsesfrist og det hadde vært satt en måned for tidlig?
Det var flere mindre ting i valgt leverandør som var noe rotete og uklare, om det skulle være avvist eller ikke, tja….
Klagenemdas avgjørelse sak 2018/48, kommentarer
https://www.klagenemndssekretariatet.no/sak/2018-48
En rotete sak hvor vi kommenterer kort.
Det er mye diskusjon om hva som var bindende i skriv fra innklaget men vi følger klager som kunne oppfatte det som at de var valgt som leverandør eller i hvert fall (ref punkt 18), var eneste aktuelle tilbyder igjen.
Går man i dybden, som nemda har gjort, så var ikke de første brevene bindende men vi kan godt forstå at de ble oppfattet slik.
Vi har sett det tidligere, forhandlinger er ikke nødvendigvis noen fordel i forhold til formalia.
Et annet punkt man ikke går inn på er at vinner senket sin pris med ca. 35 prosent.
Klagenemdas avgjørelse sak 2018/109, kommentarer
En sak med mange interessante elementer.
Miljø er vanskelig å bedømme, men man ser her ved at klager la med svært mye dokumentasjon i sitt anbud og til tross for dette ikke fikk full score.
Her skulle altså hvert produkt miljømerkes, ikke bedriften i seg selv, mer under. Og videre ville forskjellige merkinger gi forskjellig score, dette var klart opplyst.
Klager vant først anbudet men etter klage fra en annen tilbyder ble tildelingen endret men en tredjepart som vinner.
Et interessant utsagn fra klager.
«Dette er fordi det ikke innen tilbudsfristen var tilstrekkelig tid til å bli merkeordnet under Svanemerket. Dermed var det ikke rettslig grunnlag til å endre evalueringen ved innstillingen 14. februar 2018.
Disse 2 utsagnene har jo ikke med noe hverandre å gjøre men;
Vi har sett i tidligere saker, blant annet saken med Avinor og Taxi1 at Avinor krevde miljøsertifisering ved tidspunkt for levering av anbud men da som kvalifiseringskrav. I dette tilfelle det altså snakk om tildelingskriterier. Men tidslinjen er uansett interessant, skal en innkjøper kunne kreve ting i et anbud som en tilbyder, ved mangel, ikke har sjanse til å klare å skaffe innen fristen for levering av anbudet?
Punkt 20 fra nemda summerer saken greit.
(20) Det følger av forskriften § 25-1 (4) at dersom oppdragsgiver finner «at beslutningen om valg av leverandør er i strid med forskriften, kan beslutningen omgjøres frem til kontrakten er inngått». Dette er forstått slik at oppdragsgiver kan og skal rette opp feil ved den foregående evalueringen. Omgjøringen ved den nye evalueringen må være egnet til å rette feilen, og skal videre være begrenset til kun å rette feilene. En lovlig tildelingsbeslutning kan altså ikke annulleres ut fra en endret skjønnsmessig vurdering, se for eksempel klagenemndas avgjørelse i sak 2018/341 avsnitt (63) med videre henvisninger.
Og denne:
«(29) Klager har som nevnt levert erklæringer fra to virksomheter som ikke selv utsteder miljømerker, om at klagers produkter oppnår tilsvarende miljøkrav som stilles for Svanemerket. Klagenemndas syn er at samsvarserklæringer i det konkrete tilfellet, etter sitt innhold kan være egnet som «annen dokumentasjon» for at merkekravene er oppfylt. Samsvarserklæringene fremlagt i klagers tilbud gir imidlertid ingen begrunnelse for at miljøkravene ble ansett oppfylt og inneholder ingen henvisninger til teknisk dokumentasjon fra produsenten eller annen informasjon om hva som ligger til grunn for vurderingen. Dokumentasjonen kan dermed ikke anses å være av en slik art at oppdragsgiver fikk mulighet til selv å vurdere tilbyders oppnåelse av miljøkravet. Samsvarserklæringene i klagers tilbud er derfor ikke «annen dokumentasjon for at merkekravene er oppfylt», jf. forskriften § 15-3 (2) bokstav b.»
Som skrevet, slik dokumentasjon som forespurt her er vanskelig, hva er «god» og hva er «dårlig» dokumentasjon, hva er «tilsvarende» og som skrevet over, det blir ofte mye dokumentasjon.
Og tidsaspektet, som nevnt over.
Sett i lys av gjennomgangen og anbudsteksten er det liten tvil om endringen var korrekt. Her var det altså først en vinner, en annen klaget og en tredje vant.
Konseptet med «eller tilsvarende» er jo også i stor grad relevant for kvalitet og merker/brands.
Fosen saken lever videre, anbud365 la ut denne artikkelen, original forfatter er:
Av Carl Baudenbacher, Monckton Chambers London, Former President of the EFTA Court
Utvalgt tekst.
As any complex EFTA Court case, Fosen I was not a matter of legalistic gymnastics. We are rather talking about sturdy economic interests. The approach of the EFTA Court is the only approach that guarantees both a fair result and an efficient use of scarce resources. It is also the only approach that avoids moral hazard, which would materialize if public procurement bodies were allowed to make mistakes without bearing the consequences. People who attended the hearing in the second Fosen case reported that the Commission put a lot of emphasis on this point. If one were to opt for a requirement that there must be a “sufficiently serious” or a “material breach”, things would become blurred. It would then be quite easy to deprive an aggrieved bidder from obtaining damages for the positive contract interest.
Hele teksten:
In the first Fosen case, E-16/16, the EFTA Court held on 31 October 2017 that under the so-called Remedies Directive (Directive 89/665/EEC), a simple breach of European public procurement law may in itself be sufficient to trigger the damages liability of a contracting authority. It is quite clear that this finding refers to both the negative and the positive contractual interest. The theory that the breach had to be “sufficiently serious” because the rules on State liability applied, was, contrary to the Norwegian government’s argument, rejected. The EFTA Court consisted of myself as President and Judge Rapporteur, the Norwegian Judge Per Christiansen and the Icelandic Ad hoc Judge Benedikt Bogason. Bogason, a Justice on the Supreme Court of Iceland, replaced Judge Páll Hreinsson who was ill at the time. I resigned from the EFTA Court in the Spring of 2018. Judge Hreinsson who had recovered became President. On 19 November 2018, the Supreme Court of Norway made a second reference of the Fosen case (E-7/18).
Fierce resistance right from the start
Fosen’s lawyer Anders Thue was cited in Verdens Gang (“VG”) of 10 May 2019 with the words that there is a lot that is special in this case (https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0nWKL0/efta-dommer-diskuterte-omstridt-sak-med-hoeyesterett-kan-ha-gjort-seg-inhabil?utm_source=recirculation-matrix&utm_content=jdkQyn). He is right on that. The particularities started with a rather aggressive attack on the EFTA Court’s Fosen opinion by Professors Finn Arnesen and Halvard Haukeland Fredriksen only two weeks after its announcement (https://www.anbud365.no/efta-domstolens-uttalelse-erstatningsansvar-brudd-pa-anskaffelsesreglene-star-na/). In their essay, they contended that the judgment was in direct contradiction to the Nucleus judgment of the Norwegian Supreme Court (Rt. 2001 p. 1062; confirmed in Rt. 2008 p. 1705 Traffic and Construction (Trafikk& Anlegg). According to Nucleus, an error must be significant for the positive interest in the contract to be claimed. The notion of significant error is according to my understanding identical in substance to the notion of “sufficiently serious breach”. Traffic and Construction even referenced the ECJ’s State liability case law, inter alia, C-46/93 and C-48/93 Brasserie du Pêcheur. If the EFTA Court deviated from the Norwegian Supreme Court’s view in such a case, the two scholars went on, it had to deal with that view. Three things must be said about the accusation that the EFTA Court did not discuss the Supreme Court’s case law. Firstly, there is no provision in EEA law requiring the EFTA Court to consider the case law of national supreme courts in the EEA/EFTA States. Secondly, the EFTA Court did indeed deal with the Supreme Court’s theory on the merits, even though it did not mention the Nucleus judgment in the reasons. And thirdly, had the Supreme Court shown the same eagerness to seize the EFTA Court in the two cases Nucleus and Traffic and Construction as it did in Fosen II, a lot of bad blood could have been avoided.
In the two cases C-314/09 Strabag and C-568/08 Combinatie, the 3rd and the 2nd Chamber of the ECJ came to apparently contradictory conclusions. The Strabag chamber opted for strict liability whereas the Combinatie chamber thought that the more lenient State liability standard should apply. In order to save the Norwegian Supreme Court’s Nucleus case law, Profs. Arnesen and Fredriksen engage in seemingly skilful interpretation of the two rulings. They also point to the fact that Combinatie was rendered after Strabag. This kind of argument is not convincing.
There were roughly only two months between the delivery of Strabag by the ECJ’s 3rd Chamber and of Combinatie by the ECJ’s 2nd Chamber. Combinatie was already pending months before Strabag arrived at the ECJ. In view of this, an outside observer may wonder why the two cases were decided the way they were. There are a number of possible answers to this questions and an even bigger amount of explanations for the (in-)compatibility of Strabag and Combinatie. Most of these views have been pleaded before the EFTA Court in Fosen I, as can be inferred from the Report for the Hearing.
The fact remains that – due to the secrecy of vote which unlike at the EFTA Court is taken seriously at the ECJ – it is impossible for an outsider to give a definite answer to any of these questions. As an academic you are at liberty to guess. But as a judge, you must decide. And when you decide you should not put words in the mouth of other judges. The EFTA Court did thus not comment on the different views that were expressed as to the compatibility of two ECJ judgments. Its task is not to guess what the two chambers of the ECJ could have meant when rendering their judgments. It may be added, though, that the EFTA Court in Fosen I refers to both Strabag and Combinatie in its reasoning. All this shows that the EFTA Court had to make a decision. It did so and it gave broad reasons.
The central idea of Fosen I is that privileging the State can only be justified if it is acting in State functions, for example when the legislature is implementing EEA law or when a court applies EEA law. Contrary to what Profs. Arnesen and Fredriksen assert, the fact that the subdivision of State action into the two categories sovereign acts – acta jure imperii – and commercial activities – acta jure gestionis is not to be found in the case law of the ECJ on state liability is irrelevant. The EFTA Court is not the slave of the ECJ and it is well known that its judicial style differs from that of the ECJ in that it gives more comprehensive grounds for its judgements (Carl Baudenbacher, Judicial Independence. Memoirs of a European Judge, 2019, Chapter 27). A finding such as the one in question is an important contribution to the case law in the whole EEA. Experience shows that the Commission, the ECJs Advocates-General, the ECJ, and indeed the national courts in the EFTA pillar appreciate this style.
The EFTA Court held that corrections may be made by an appropriate interpretation of the causality requirement. In paragraph 101, it expressly stated that “there must be a balance between the different interests at stake. While liability of the contracting authority for any errors committed promotes, in principle, the overall compliance with the applicable legal framework, exaggerated liability of the contracting authority could lead to excessive avoidance costs, reduce the flexibility of the applicable framework and may even lead to the unjust enrichment of an unsuccessful tenderer. Furthermore, excessive liability may provide an incentive for a contracting authority to complete award procedures, that were evidently unlawful, or impinge upon the freedom to contract” (see in that regard Sven Erik Svedman, The Enforcement of the EEA Agreement by the EFTA Surveillance Authority: Enhancing Welfare and Prosperity, in: Festschrift for Carl Baudenbacher, 2019, 65, 73).
As any complex EFTA Court case, Fosen I was not a matter of legalistic gymnastics. We are rather talking about sturdy economic interests. The approach of the EFTA Court is the only approach that guarantees both a fair result and an efficient use of scarce resources. It is also the only approach that avoids moral hazard, which would materialize if public procurement bodies were allowed to make mistakes without bearing the consequences. People who attended the hearing in the second Fosen case reported that the Commission put a lot of emphasis on this point. If one were to opt for a requirement that there must be a “sufficiently serious” or a “material breach”, things would become blurred. It would then be quite easy to deprive an aggrieved bidder from obtaining damages for the positive contract interest. There are plenty of cases in the Member States of the EU and the EEA/EFTA in which an injured party was refused damages on the grounds that a breach of the law was deemed not to be sufficiently serious. The most famous is probably the German Beer Purity Law case (ECJ 178/84), where the German Supreme Court concluded that a sufficiently serious infringement which would have directly caused the alleged damage could not be established (III ZR 127/91, judgment of 24 October 1996). As regards EEA law, Case E-6/00 Jürgen Tschannett may be mentioned where the Liechtenstein Supreme Court denied compensation twice holding, inter alia, that the breach of EEA law committed by Liechtenstein was not sufficiently serious (Supreme Court CO.2004.2-25 [2007]) and CO.2004.2-38 [2008]).
Profs. Arnesen and Fredriksen blame the EFTA Court for not having taken into account the case law of the Supreme Courts of the UK and Sweden. In fact, these judgments are not mentioned. But that does not mean that the Fosen I ruling is not correct. The verdict of the UK Supreme Court in Nuclear Decommissioning Authority (https://www.supremecourt.uk/cases/docs/uksc-2016-0006-judgment.pdf) is, with respect, not a masterpiece (see, for example, the criticism by Totis Kotsonis at https://www.lexology.com/gtdt/workareas/public-procurement/content/ef348ffe-6053-457f-a7dc-1ec138c20b9). Of course one can try to reconcile the two judgments Strabag and Combinatie issued by two different chambers of the ECJ by way of interpretation, as the Supreme Court did. What is decisive, however, is that the Supreme Court was under Article 267(3) TFEU obliged to refer the case to the ECJ for a preliminary ruling. The conditions for the assumption of an acte claire, which must be fulfilled if a national supreme court wishes not to seize the ECJ despite this obligation were not fulfilled (ECJ Case 283/81 Srl CILFIT v Ministry of Health). Even if it is true that national courts of last resort enjoy a certain discretion in that regard, the Supreme Court should have analyzed at least the case law of the most important other national supreme courts. The Supreme Court didn’t do that. Had it done so, it would have found that only the Supreme Court of Sweden was (more or less) on the State liability track (NJA 2016, p. 358).
Profs. Arnesen and Fredriksen have essentially committed the same sin: They selected the legal systems that support their preconceived view and ignored those which adhere to other solutions. This is not what comparative law is about (see, in particular, Notre Dame Professor Roger P. Alford, Misusing International Sources to Interpret the Constitution, 98 Am. J. Int’l L. 57 (2004), 57, 66 ff. https://scholarship.law.nd.edu/law_faculty_scholarship/565 – Alford is currently on leave serving as the Deputy Assistant Attorney General for international affairs with the Antitrust Division of the U.S. Department of Justice).
In his comparative study from 2011 “Basis and Conditions for a Damages Claim for Breach of the EU Public Procurement Rules” (in: Duncan Fairgrieve/François Lichère eds., Public Procurement Law: Damages as an Effective Remedy, 149 ff.), University of Copenhagen Professor Steen Treumer comes to the conclusion that limiting damage claims to “sufficiently serious” breaches is pretty much a Norwegian-Swedish thing. The Danish Complaints Board for Public Procurement found in a ruling of 8 March 2005 that the conditions are the same as in the general law on damages which does not contain a “sufficiently serious” hurdle (Treumer, loc. cit., 159).
The large EU states Germany and France clearly tend to strict liability. In Germany, there are several ways for a bidder to obtain damages after mistakes were made by the awarding authority (see, for example, Hanna Schebasta, Damages in EU Public Procurement Law. Case Study Germany, 2016, 117 ff.). § 181 GWB (Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen, Act Against Restraints of Competition) states under the heading: “Claim for Damages Arising from Reliance”: “If the contracting authority has violated a provision intended to protect undertakings, the undertaking may claim damages for the costs incurred in connection with the preparation of the tender or the participation in a procurement procedure if, without such violation, the undertaking would have had a real chance of being awarded the contract after assessment of the tenders, and provided that such chance was impaired as a consequence of the violation. Further claims for damages shall remain unaffected.” (Emphasis added.) The last sentence clearly refers to the positive contractual interest. Such claims may be based above all on § 280(1) BGB (Bürgerliches Gesetzbuch, Civil Code) in conjunction with §§ 311(2), 241(2) BGB (pre-contractual obligation). Further possible bases are tort law and competition law including Articles 101 and 102 TFEU (an example for the liberal approach of the Bundesgerichtshof is X ZR 143/10 of 9 June 2011, http://juris.bundesgerichtshof.de/cgi-bin/rechtsprechung/document.py?Gericht=bgh&Art=en&sid=4febe785c0a6a14ae9129331c21011b6&nr=57031&pos=0&anz=1&Blank=1&file=dokument.pdf.).
There are also several possible bases for claims in France: Pre-contractual (“le reféré précontractuel”), contractual (“le reféré contractuel”) and abuse of power (“le recours pour excés de pouvoir”). All in all, there is strict liability: Illegality of the authority’s decision means fault on the part of the authority (“responsabilité sans faute”). The rules applying to damages for breach of EU public procurement provisions are the ones that apply in normal public tort law. As Professor Nicolas Gabayet wrote: “This liability is not specific to breaches of public procurement procedures. [….] To be awarded damages, the claimant simply has to prove three things: a breach of a procurement provision during the tendering procedure, loss and a causal link between the two. There is nothing else – such as negligence, intention or breach of a duty of care to prove.” (Damages for Breach of Public Procurement Law. A French Perspective, in: Duncan Fairgrieve/François Lichère eds., loc. cit., 7 and 8). This also applies to the positive contract interest (Gabayet, 8 ff., with summary of the case lase.)
When we look to the EFTA pillar, in Iceland the normal tort rules apply without there being an extra barrier of a need to demonstrate a “serious” breach (Article 119 of the Act No. 120/2016 on Public Procurement; see last the judgment of the Supreme Court 618/2016 of 21 Sept 2017; also Skúli Magnússon, Complaints and Remedies in Public Procurement: The Icelandic Model, in: EU´s Udbusregler, Jurist- Ökonomsforbundets Forlag 2006, 147 ff.). And when we look to EFTA at four, the legal situation in Switzerland is similar (https://www.basler-liberale-nachrichten.ch/download/bln_25_17_dezember_2017.pdf). A serious comparatist would have taken account of all this.
It fits into the picture that the two critics have hushed up the position of the European Commission. As regards Combinatie, the Commission stated at the hearing in Fosen I that “it was questionable whether [….] [the illegality under public procurement law] was attributable to the contracting authority, a court, or a third party. This was an issue that was to be decided under Dutch law. Accordingly, Combinatie rightfully provides a rather reserved view on the issue of damages” (Fosen I, para 60).
The Commission concluded that “the attempt to ‘re-import’ a condition from general principles to the Remedies Directive is a matter of concern. The Remedies Directive harmonises remedies. The general principle of State liability should apply only by default where there is no such harmonization. As damages are frequently the only remedy available, they should not be made more difficult or less advantageous to obtain than the other types of remedies provided for by the Remedies Directive. This was confirmed by the ECJ in Strabag and Others. The Remedies Directive is clear on the point that any infringement of public procurement law should be followed up and should not be left unattended because the breach is not ‘sufficiently serious’.” (Fosen I, paragraph 59.)
The ECJ has given increasing importance to the right to an effective remedy when dealing with the Remedies Directive, in judgments such as Stadt Halle (C-26/03) The right to an effective remedy is also the guiding principle of the EFTA Court’s judgment: The Court held, inter alia, that “while it is preferable that a breach of public procurement law will be corrected before a public contract takes effect, there may be cases where such a breach can only be remedied by way of damages” (Fosen I, paragraph 73). And against the background of the fundamental right to an effective judicial remedy, the EFTA Court found that “it must be possible for unsuccessful tenderers to obtain a judgment finding a breach of the EEA rules on public procurement law, even in circumstances in which the other remedies provided for by the Remedies Directive are excluded” (Fosen I, paragraph 74).
On balance, the EFTA Court concluded that the State liability standard was not the appropriate standard in a case such as the one at hand. State liability was only recognized (one may say “invented”) by the ECJ after the adoption of the Remedies Directive. The Directive dates from 21 December 1989 and the ECJ’s first State liability judgment, C-6/90 and C-9/90 Francovich and Bonifaci, was delivered two years later, on 19 November 1991. Finally, attentive readers will note that the ECJ in Combinatie predominantly referred to cases involving general principles. In fact, there is only one public procurement law case quoted by the ECJ in Combinatie, C-351/01 GAT. In Strabag there is almost no paragraph which does not refer to cases which were rendered in the public procurement context; however, Strabag does not refer to a single State liability case.
As regards legal doctrine, one could have expected that the view of University of Copenhagen ProfessorSteen Treumer would have been taken into account. Treumer complained about the confusion arising from the Strabag and Combinatie judgments (loc. cit., 159 ff.). Importantly, Professor Kai Krüger, arguably the leading scholar in Norwegian public procurement law, criticised the Nucleus standard in 2012 and questioned “whether the high level for liability laid down in Nucleus is in accordance with the enforcement effectiveness policies underlying the EU remedies regime as in Dir 89/665” (Compensation for Procurement Damage: A Nordic Exposé, fn. 99, http://www.scandinavianlaw.se/pdf/57-9.pdf). As far as I know, there is no general requirement that a violation of the law by the Norwegian administration must be serious in order for citizens and businesses to be able to claim damages. From the point of view of the consistency and coherence of the legal system, it is difficult to see why procurement law should be different.
In view of all this, I was a little surprised at Mr. Arnesen’s statement that the first Fosen judgment was “bad legal handcraft” (“dårleg juridisk handtverk”) (Nationen of 5 April 2019, https://www.nationen.no/eu/jusprofessor-finn-arnesen-avviser-omkamp-i-anbodsrunde-saka/). Scholars should be careful with such reproaches, especially if they themselves approach things in such a parochial way.
In the meantime, University of Nottingham Professor Sue Arrowsmith, arguably the leading authority of European public procurement law, has clearly taken the side of the Fosen I judgment. In her standard book “The Law of Public and Utilities Procurement Volume 1 & 2, Regulation in the EU and the UK, 3rd eds., 2018”, she meticulously analyses the ruling on not less than 9 pages (1045 to 1053). Professor Arrowsmith states, inter alia, that Fosen I is on the same line as Advocate General Cruz Villalón’s view in Combinatie that since “it must, in practice, be possible to make reparation of damage in the case of a breach of European Union law, the total exclusion of loss of profit as a head of damage cannot be accepted” (point 110 of the Opinion). She also mentions that in Combinatie the issue of whether a sufficiently serious breach was required was not in fact relevant. Arrowsmith concludes that the criteria used to determine what is a sufficiently serious breach are liable to lead to confusion and uncertainty. “Further, the logic of the Remedies Directive arguably indeed suggests the conclusion reached by the EFTA Court.”(1050.) Finally, the author also concurs with the EFTA Court’s considerations on causality.
One might have expected that Profs. Arnesen and Fredriksen who continue their crusade against Fosen I to this day would have dealt with this well-founded view (see regarding Arnesen https://www.nationen.no/eu/jusprofessor-finn-arnesen-avviser-omkamp-i-anbodsrunde-saka/; regarding Fredriksen https://www.jus.uio.no/ifp/forskning/arrangementer/privatrettssymposiet/2019/presentasjoner/harald-haukeland-fredriksen.pdf).
The invitation to re-submit the case
According to Profs. Arnesen and Fredriksen, the impact of an EFTA Court advisory opinion depends on whether it is able to convince Norwegian courts. In view of the duty of loyalty laid down in Article 3 EEA, this is a remarkable statement. It is an expression of orthodox dualism that is incompatible with the very purpose of the EEA Agreement to create a homogeneous and dynamic European Economic Area, a barely hidden call to disloyalty. Fosen I, Arnesen and Fredriksen asserted, leaves so many unanswered questions that it is not particularly suitable to convince Norwegian judges. Frostating Lagmannsrett understood the message and refused to follow the EFTA Court. On 2 March 2018, it rejected the Fosen company’s claim for damages for its positive contract interest, although the company was granted NOK 1.5 million in damages for its negative contract interest. That Frostating disregarded the Supreme Court’s case law according to which EFTA Court opinions must be given essential weight “(vesentlig vekt”; see Rt. 2000 1811 Finanger I), is only a passing remark.
Profs. Arnesen and Fredriksen also touched upon the question of whether in view of the alleged unsatisfactory result in Fosen I, a second reference to the EFTA Court should be made. But they came (in November 2017) to the conclusion that given the clarity of the Fosen I judgment, it was not very likely that a second request would bring anything new. However, after I announced my resignation by the end of March 2018, the opponents of Fosen I sensed that there could be a new ball game. In fact, on 5 March 2018 Professor Fredriksen proposed a second reference (https://rett24.no/articles/-bor-sendes-tilbake-til-efta). As mentioned above, also the Icelandic Ad hoc Judge Benedikt Bogason was no more there.
The Fosen company appealed Frostating’s judgment to the Supreme Court of Norway. In May 2019, Chief Justice Toril Marie Øie confirmed to the newspaper Verdens Gang that senior EFTA Court Judge Per Christiansen visited her in the winter of 2018 and said that the EFTA Court would not take it badly if the Supreme Court requested a clarification of its earlier opinion in the Fosen case. The Chief Justice passed this information on to Justice Bergljot Webster (https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0nWKL0/efta-dommer-diskuterte-omstridt-sak-med-hoeyesterett-kan-ha-gjort-seg-inhabil). The latter formulated the question whether the Remedies Directive 89/665/EEC requires “that any breach of the rules governing public procurement in itself is sufficient for there to be a basis of liability for positive contract interest”. On 19 November 2018, the Norwegian Supreme Court referred this question to the EFTA Court. None of the parties had requested the reference. The decision was largely based on the essay of Messrs. Arnesen and Fredriksen. Reference was made to the case law of the Supreme Courts of the UK and of Sweden, but no other jurisdiction was cited (https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/artikler-og-foredrag/brev—anmodning-om-radgivende-uttalelse.pdf). Already on the next day, at 6:18 h, Professor Arnesen commented on the reference decision praising Justice Webster to the skies. That’s elegantly done, he wrote, in particular because the Supreme Court underlines that the EFTA Court appears to have overlooked both Swedish and British case law and because it points to the (sc. alleged) inner inconsistencies (indre inkonsekvensene) in the decision (https://rett24.no/articles/her-er-hoyesteretts-sporsmal-til-efta-domstolen).
Professor Arnesen asserted that the Supreme Court’s question was different from Frostating’s questions (https://www.nationen.no/eu/jusprofessor-finn-arnesen-avviser-omkamp-i-anbodsrunde-saka/). Of course, that is not decisive. What is decisive is that, as every reasonable and unbiased reader will easily understand, the EFTA Court’s judgment answered the question in the affirmative whether the positive interest may be due. In over 50 cases and indeed in Nucleus and in Traffic and Construction, the Supreme Court dared to decide cases which raised much more difficult problems without asking questions from the EFTA Court (see Halvard Haukeland Fredriksen, EU/EØS-rett i norske domstoler – Europautredningen, http://www.europautredningen.no/wp-content/uploads/2011/04/Rap3-domstoler.pdf). Given the circumstances, in particular the role played by Judge Christiansen, it has to be concluded that the goal of the second reference was to invite the EFTA Court to overrule Fosen I.
On 13 January 2011 Christiansen had taken the oath to keep the secrecy of the deliberations. This includes the secrecy of the vote. His conduct is incompatible with this oath. To my knowledge there is no precedent, but the question arises whether the second reference is inadmissible.
Taking a substantive stand in advance
Officially Christiansen flew to Oslo in order to take part in a “judicial lunch” (https://indd.adobe.com/view/b67e060d-e966-481a-9010-ba2b9c9b2a3f, page 32). But this only served to camouflage the main purpose of his visit, to instigate a second reference. Of course this could not remain hidden. But nobody stopped Christiansen. However, that was not all.
For New Year 2019, President Hreinsson sent a newsletter to the national courts of the EEA/EFTA States in which he described the Fosen case as a State liability case. He thus took a substantive stance on the matter in advance. The respective passage reads: “The Norwegian Supreme Court has recently referred a question concerning the threshold for State liability in public procurement law.” With this, the President made it clear that he wanted the first Fosen opinion which had rejected the State liability standard to be overruled.
Steering the Court’s composition
But not even that was all. Around 10 March 2019, Judge Christiansen was hit by a falling tree and had to be hospitalised. President Hreinsson decided to postpone the hearing which had been scheduled to take place on 21 March 2019 to 13 May 2019, a date on which Christiansen would be operational again. According to Article 42(2) of the Court’s Rules of Procedure, the President may in special circumstances, after hearing the parties, either on his own initiative or at the request of one of the parties, defer a case to be dealt with at a later date. That illness of a judge is no special circumstance follows from the fact that the EEA/EFTA States have set up a list of ad hoc judges who are supposed to sit in case a regular judge becomes ill or is biased. It has in the 25 years of the EFTA Court’s existence never happened that a hearing was postponed by almost two months because of illness of a regular judge. The contention that the President was at liberty to postpone the hearing is wrong. The decision was obviously taken in order to secure a majority Hreinsson-Christiansen which would overrule Fosen I. The assertion that whether to postpone a hearing or not is at the discretion of the President is wrong. And even if it were, there would have to be objective reasons. Discretion is not a carte blanche for arbitrary decisions
Fortunately, Judge Christiansen recovered from his accident, but three days before the hearing, which was scheduled for 13 May 2019, he suffered a heart attack. He had not stepped down from Fosen II although his bias had become obvious after the confession of Chief Justice Øie. This time the hearing was not postponed. Christiansen was replaced by ad hoc Judge Ola Mestad who is working in the same institute as Professor Arnesen. This was possible at very short notice. I emphasize this because Mr. Arnesen, who obviously is very keen that Fosen I is overruled, made some amazing remarks after Christiansen’s accident in March 2019. In Nationen of 5 April 2019, he contended that there were good reasons for postponing the case. Christiansen, Arnesen said, had to sit because he was “the only judge who participated in the first decision” (https://www.nationen.no/eu/jusprofessor-finn-arnesen-avviser-omkamp-i-anbodsrunde-saka/). That the Director of the Centre of European Law of the University of Oslo makes such a remark is astonishing. Furthermore, Professor Arnesen said, the medical report came abruptly so that there was hardly time to call in an ad hoc Judge. How did he know that? In fact, there were still 11 days to go and President Hreinsson did not even make an attempt to call an ad hoc judge.
Rule of law, democracy and separation of powers
The Fosen lawyers asked President Hreinsson to step down from the case for bias, but Hreinsson refused. It has never happened before in the 25-year history of the EFTA Court that a judge against whom a request for recusal because of bias was made did not stand down automatically. Occasionally, even legal secretaries refrained from working on a case when they felt that they were not impartial. With Hreinsson’s resistance the ball was in the field of the other two judges, Bernd Hammermann and Ola Mestad. According to Article 30(3) ESA/Court Agreement, a judge can only be disqualified from acting in a particular case if the two other judges are unanimous. President Hreinsson was acquitted of the accusation of bias and presided over the hearing of 13 May 2019 (https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/zGxlLK/efta-domstolen-avviser-inhabilitet).
The decision on Fosen’s bias motion has not been published. For the first time in the 25-year history of the EFTA Court, a decision is kept secret. It is, however, part of the right to a fair trial guaranteed by Article 6 of the European Convention on Human Rights that court rulings be published. This must a fortiori apply to a decision such as the one in question.
What the German Federal Administrative Court stated in a judgment of 26 February 1997 must apply to all European legal systems: By virtue of constitutional law, all courts have the task of making their decisions accessible to the public. “This duty follows from the rule of law including the duty to guarantee justice, the requirement of democracy and also from the principle of the separation of powers: judicial decisions concretize the provisions of the laws; they also develop the law further [….]. For this reason alone, the publication of court decisions has a significance comparable to the promulgation of legal norms. [….] The citizen must also have access to the relevant decisions so that he is at all in a position to influence what he considers to be a dubious legal development with the aim of (law) amendment. [….] Last but not least, it also serves the functioning of the administration of justice for the task of the further development of the law if the publication of court decisions facilitates a scientific discussion.” (https://www.bverwg.de/260297U6C3.96.0, unofficial translation.)
Conclusions
The Fosen Saga is a serious attack on the integrity of the EFTA Court. What we are witnessing is an attempt to get rid of an EFTA Court ruling that does not suit the Norwegian Government. This effort is carried out by all means, including unlawful ones. The second reference is by no means an “excellent example of judicial dialogue,” as Mr. Arnesen (https://www.nationen.no/eu/jusprofessor-finn-arnesen-avviser-omkamp-i-anbodsrunde-saka/) and President Hreinsson (in his ominous newsletter) have claimed. It is, as Professor Mads Andenæs QC has written, an attempt to fix a trial in advance (https://www.linkedin.com/in/carl-baudenbacher-91410688/detail/recent-activity/).
Fosen is not the first attack on the EFTA Court’s integrity. Three years ago, the Norwegian government tried to shorten the term of its judge from six to three years in violation of the ESA/Court Agreement. The attempt failed because it was opposed by courageous scholars, the EFTA Surveillance Authority, the Norwegian Judges Association, the Liechtenstein Supreme Court and the EFTA Court itself (Baudenbacher, Judicial Independence, Chapter 28). The Fosen assault is harder to parry. Following the disaster in STX, (EFTA Court E-2/11 and Norwegian Supreme Court nr. 2012/1447), the theoretical possibility of refusing to follow the EFTA Court was discarded as an option. Instead, a revisionist approach was adopted which seemed promising because there are confederates in the EFTA Court itself. Citizens and economic operators, those for whose benefit the EEA Agreement has been created, have every reason to be concerned about this development. Right now they wait impatiently for the publication of the decision which cleared President Hreinsson from the accusation of partiality.
I am aware that it is unusual for a former President of the EFTA Court to write such a contribution. But unusual circumstances require unusual actions. As the French existentialist philosopher Jean-Paul Sartre wrote: “Every word has consequences. Every silence, too.”
Kofa sak 2019/257
Anbudet , ref punkt 3, ba om erfaring fra større/tilsvarende oppdrag.
Man kan også merke seg igjen at det er kort tid, anbudet lagt ut 28 des, levering 4 februar så man må være «på hugget» fra start av.
Et annet interessant punkt er evalueringspunktet «kontraktsadministrasjon».
Vinneren av anbudet hadde klart lavest pris.
Nemda drøfter saken nøye og har lest referansene vinnere brukte, det ble bedt om klare referanser for siste 3 år.
Det framgår etter hvert at referansene fra vinner ikke er fra lignende saker og den siste referansen, om er relevant, er for liten ref omsetning.
Således etter en ryddig gjennomgang er det klart at vinneren skulle vært avvist.
Det var her 4 anbydere og en ble avvist fra starten.
Det framstår forunderlig at det synes svært vanskelig å legge fram referanser på slikt arbeid, noen må vel jobbe med det.
Nå kan det være at klager hadde slike referanser, det sier saken i nemda lite om. Det er altså klart at vinner, basert på krav for å delta, skulle vært avvist men det framkommer ikke klart om klager hadde «bedre» referanser.
Vi så litt på saken under, det er LANG historikk her……
Borgarting lagmannsrett - Dom: LB-2018-39460
I utgangspunktet var/er dette en sak hvor tilbyder basert på det vi har sett helt korrekt ble avist fra konkurransen fordi de ikke oppfylte kvalifikasjonskravene.
Saken har versert i mange rettsinstanser så vi har nok ikke fått med oss alt.
Ser man litt nærmere på saken kan i noe grad forstå klagers frustrasjon.
Når det gjelder miljø sertifisering:
Klager skriver blant annet dette:
«Kravet om miljøsertifisering er intet kvalifikasjonskrav, men reelt sett et dokumentasjonskrav.»
Dette blir tull fra klager, i dagens samfunn og med transport, er krav om miljø relevante både som kvalifikasjonskrav og for evaluering.
Uten å ha gått gjennom hele saken kan det virke som klager gjorde dette unødig komplisert.
Om dette under stemmer mener vi bestemt dette er adekvat, altså at kravet er innfridd ved kontraktsoppstart. I motsatt fall kan en innkjøper styre kjøp mot tilbydere.
«I forkant av tilbudsfristen tok Taxi 1 kontakt med Avinor og ba om at kravet til miljøsertifisering ble vurdert som innfridd på vilkår av at det kunne «dokumenteres at sertifisering er påbegynt og vil være garantert ferdigstilt av sertifisert personell innen 1.1.2017.». Avinor etterkom ikke ønsket.»
«Kvalifikasjonskravet måtte være oppfylt på kvalifikasjonstidspunktet (tilbudstidspunktet).»
Om gjennomføringsevne:
«Taxi 1s regnskaper for 2015 viste et negativt resultat på omtrent 1 million kroner. Per 31. desember 2015 var det en negativ egenkapital på omtrent 2,8 millioner kroner. I revisjonsberetningen for 2015, datert 18. mai 2016, står det:
Selskapets aksjekapital er tapt pr 3l.12.15. Sum kortsiktig gjeld pr 31. desember 2015 overstiger selskapets omløpsmidler med kr 5 914 479. Disse forholdene indikerer at det foreligger en vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydning om selskapets evne til fortsatt drift. Vi viser i den forbindelse til styrets årsberetning for 2015.[...]»
Saken drifter inn på utnyttelse av en dominerende stilling og forretningsnektelse, dette anser vi som lite relevante vinklinger.
Basert på teksten under forespurte vi Avinor om tilgang til denne evalueringen.
«Taxi 1 har uansett ikke sannsynliggjort at kontrakt verken for periode 1 eller 2, ville ha blitt tildelt Taxi 1. For periode 1 var tilbudet fra Tide Buss klart bedre enn Taxi 1s tilbud. For periode 2 var tilbyderne noe jevnere hva gjaldt det tilbudte vederlag for leie av oppstillingsplassene, men det skulle gjennomføres forhandlinger og det er ikke klar sannsynlighetsovervekt for at Taxi 1 ville blitt tildelt noen plass for periode 2.»
Avinor svarer blant annet
«Vi finner også grunn til å påpeke at de etterspurte dokumentene inneholder opplysninger som er å anse som forretningshemmeligheter for deltakerne i konkurransen, og at disse opplysningene dermed skal unntas for innsyn (sladdes) i en fremtidig offentliggjøring»
Pluss at de henviser til:
«Avslaget begrunnes med at lagmannsrettens dom er påanket, og vi ønsker ikke å åpne for innsyn i de etterspurte dokumentene før det foreligger en rettskraftig dom i saken.
Det kan generelt sies at reglene er som følger:
«Oppdragsgiver må derfor fortløpende sikre at de vurderinger og den dokumentasjonen som har betydning for gjennomføringen av konkurransen er skriftlig, klar og utfyllende nok til at en tredjeperson eller et klageorgan i ettertid kan få en god forståelse av oppdragsgivers vurderinger.»
Avinor tar helt feil nå det nekter å utgi en etterprøvbar evaluering, dette skulle også være helt unødvendig, Avinor er en svært erfaren aktør og det skulle ikke være vanskelig for dem å legge fram en slik evaluering som er etterprøvbar.
Det KAN sikkert argumenteres i ettertid sånn og sånn fordi saken er i retten osv. vi går ikke inn på dette.
Modellen ble jo laget før alle retts tvistene.
Kofa sak 2017/127
Det kan først påpekes at det har gått veldig lang tid her siden anbudet ble kunngjort i 2012.
Evalueringen framstår som ryddig og etterprøvbar, forskjellen i pris var ganske betydelig, avrundet 138 mil vs. 151 mil.
Klagen går (i kortversjon) primært på at innkjøper har foretatt en ulovlig direkte anskaffelse ved å tillegge ytelser/tjenester i størrelsesorden 13, 6 millioner (og også endringer fra kunngjøring til utsendelse).
Punkt 54 i Kofa sitt tilsvar summerer greit perioden fra anbudet ble kunngjort til utsendelse, det er neppe slik at mindre endringer påvirker deltakerinteressen.
Ref punkt 56, kunne endringene ha endret utfallet av konkurransen?
Kort sagt, nei, Kofa summerer greit i punkt 30, se også punkt 64.
«30) Det bestrides at dette utgjør vesentlige endringer av kontrakten. Tilleggsarbeidet ligger innenfor en påregnelig variasjon av kontraktsarbeidet i en totalentreprise for et så teknisk utfordrende anlegg som i denne saken. Tilleggsarbeidet gjaldt videre en integrert del av kontraktsarbeidene som skulle utføres av valgte leverandør, og kunne dermed ikke på regningssvarende måte ha blitt utført av noen andre.»
Det er vanskelig å se hva klager skulle oppnå med denne klagen, man kan vanskelig uansett tenke seg at hele anbudet, altså mellom 140 og 150 mil var en direkte anskaffelse….
Skulle man peke noe kan det være at det gikk lang tid fra kunngjøring og videre til kontrakt høsten 2015. Og videre nesten 2 år før klage ble sendt til Kofa.
Vår konklusjon er klager tapte ærlig og redelig og det ganske klart og det er vanskelig å se det relle formålet med klagen.